Ord, igjen

Inspirert av diskusjonen som fulgte i kommentarfeltet under forrige innlegg, har jeg gått og tenkt på dette med terminologi.     Det er jo slik at vi jobber med arkeologisk materiale, hvor vi så langt som mulig prøver å gjenskape det bakenforliggende  håndverket og metodene ,  og det ferdige produktet – båten.  Båten blir deretter gjenstand for utprøving på sjøen.  Alt dette så langt økonomien vår strekker til.   Vi går  sirkelen rundt: fra arkeologisk funn til seilende rekonstruksjon.  Nesten.   Det står klart for meg nå at vi mangler fokus på språket,  derfor har jeg  vervet et par karer fra muséets venneforening til å forske på historisk terminologi; ordene som ble brukt i tiden da båten ble bygget og brukt.   Her på muséet har vi tilgang til Norges fineste  samling av maritim litteratur, en mulighet vi ikke må gå glipp av.

Derfor, kjære leser, håper jeg at vi  skal få lære oss mer om historisk maritim terminologi om ikke lenge.

Kommer tilbake/Lars

Nye ord til språknøkkelen

Hei og Godt nytt år!

Denne bloggen lever, og vil leve, litt i rykk og napp, fordi jeg jobber med båten i bolker. Akkurat nå er jeg på annet oppdrag, men i uke 5 vil vi starte med halsbordene/kjølbordene.    En leser av bloggen –  joda vi har lesere 😉 – har tatt kontakt og ønsket forklaring på noen av ordene/begrepene som er brukt  i tidligere innlegg.    Slike forespursler blir selvfølgelig innvilget, og derfor presenterer vi her:

Et reis / reiset:  Også kalt røys, eller resning  som vi sier på svensk.  Det kan vel beskrives som  ryggsøylen i båten,  altså kjølen og stevnene som er satt sammen.

Rei:    En slags linjal, laget av en lengre pinne.  Pinnen kan være av forskjellig tverrsnitt allt ettersom hvor rette eller buede linjer som skal tegnes. Hvis det kun skal tegnes rette linjer, velges en rettholt=stor linjal laget av et bord (tynn planke).   På svensk kalles en rei for turkäpp.  I Sverige kalles det å justere linjene på bordlegningen  for å tura bordet. En båt med pene linjer i bordlegningen turar fint.

Rong (rogn):   Et band/spant som går fra side til side i båten, ofte opp til ripa (øverste bordgangen)  eller litt under. Som regel plassert i skotten (mot enden) i båten – kan da kalles for skottrong.  Er ofte laget av en vinkel mellom rot/stamme, men kan også være mellom to greiner.   Heter renger i plural.

Spririgg:  En form av sneseil; seil som står bakover fra masten.  Spriseilet er ofte mer eller mindre kvadratisk, og blir dermed ikke særlig høyt i forhold til båtens lengde.  Bakre øvre hjørne holdes oppe av en spri, en pinne som står på skrå fra masten.  Spriseil var før i tiden  vanlig på mindre båter, som iblant kunne ha både to og tre master med spriseil.   Til spriseilet kan også brukes fokk, et trekanta seil som henger på et stag som går  fra føren på båten til masten.   Min første seilerfaring, i Optimistjolle, var med spriseil.

Tja, det håper jeg ble mulig å forstå, selv for den mest innbitne landkrabbe.

Beste hilsener/ Lars

Rare ord

Sjefen på muséet har oppfordret meg til å forklare en del ord, som jeg bruker her i bloggen.   Det kan nok være lurt, derfor har jeg laget en egen kategori i dag, som heter språknøkkel. Her vil jeg skrive forklaringer på de ord som jeg tenker kan være vanskelige for  ikke-nerder.

Vi starter med tre ord som sjefen ønsket forklaring på.

Skisse 1 : En vanlig su – overlappet mellom to bord
Skisse 2: Kneppsu – en spesiell su, vanligvis laget for å håndtere stor vinkelforskjell mellom to bord, uten at overkanten på det nedre blir for tynn.
Skisse 3 : Skaring, eller skrålask
Skisse 4 : Lask eller stumlask, med skive av tre på innsiden

Su :     I en klinkbygget båt sitter bordene monterte med et  overlapp,  slik at det mellom hvert bord dannes et lite trappetrinn.  Området mellom de to bordene, hvor det ofte finnes tetningsmateriale, kalles for su.

Kneppsu :  Her handler det om en su som lagets spesielt for å kunne håndtere stor vinkelforskjell mellom bordene, uten at overkanten på det nedre bordet blir altfor tynn.    (legger inn en skisse så fort noen viser meg hvordan man scanner her på muséet)

Skaring:    En skaring er en skjøt mellom to bord i lengderetningen.  Hver bordgang består normalt av flere deler.  I mindre båter er det nå for tiden som regel ikke fler enn to, men i gamle dager var ofte delene kortere og flere.  På Portørenga er det tre eller fire deler per bordgang.  Skaring kalles også for lask, men for meg som har min terminologi fra Trøndelag og Sverige, så er en skaring en skjøt hvor bordene tynnes i enden til skråplan, som kobles sammen.  En lask er en skjøt hvor bordene kappes i riktig lengde og monteres stumt mot hverandre med en ekstra treskive på innsiden som overlapper sprekken mellom bordene.   Hmm, også dette bør nok illustreres, tenker jeg.