Portørenga-båten er nå ferdig bordlagd og vi har begynt å hogge til band, renger og stevnkne.
Arbeidet med bordlegningen har ikke vært problemfritt. Ett problem har vært temperaturen i sommer; noen ganger var det opp til 30 grader her inne i BåtLab’en, og da sier det seg selv at det blir problematisk med rå flaskbord av eik. Risikoen er stor at de sprekker i endene der vi har hogget opp skaringer. Dette prøver vi å forhindre ved å, til å begynne med kun smøre endene men ikke resten av bordet. Tanken med det er å bremse tørkinga i endene, slik at bordet skal tørke jevnt, noe som i teorien skal fungere for å unngå endesprekker. Dette har gått noenlunde bra, men vi har sprekker ved et par skaringer som vi etterhvert må tette. Et annet, verre, problem er hvordan båten forandrer seg etterhvert som vi bygger. Siden bordene tørker så mye raskere enn vi tenkt krymper de mens vi bygger. Dette forandrer formen på båten; bordene blir smalere og trekker med seg naboen hvilket medfører at legget på nabo-bordet endres. Hvis tørkingen hadde gått langsommere ville vi vi smurt hele bordlegningen og dermed ytterligere saktnet prosessen, da hadde båten kunnet være ferdig bandet og sjøsatt, og problemene med krymping aldri oppstått
.
Jeg tror også at vi begynner å skjønne hvorfor skaringsendene på renessansebåter er så tykke. Det har trolig å gjøre med at de ofte er sammenføyet med trenagler, og ikke jernsaum/spiker. Kilen på innsiden får naglene til å presse i bordenes lengderetning og det er derfor logisk at endene er vesentlig tykere på disse båtene enn hva vi er vant til fra tradisjonsbåtene og vikingskipene som har jernsaum i skaringene. Hvorfor er så renessansens båter ofte sammenføyet med trenagler? Jeg tror det har å gjøre med mulighetene som åpnet seg da sagen/oppgangssagen gjorde materialene billigere, slik at flere kunne få bygd seg en båt. Jernet var sannsynligvis fortsatt dyrt og da var trenagler en billig løsning – noe man kunne sitte hjemme foran bålet og produsere selv. Altså i prinsippet gratis.
Vi jobber nå videre med bandene og etterhvert tofter og inneresing. Årer, mast og spri blir laget av kystlags-medlemmer i Kragerø, og seilet blir sydd på dugnad av Arne Emil Christensen mfl her på muséet.
Arbeid med band
Stevnkne i akteren. Bearbeidet med øks, skjøve og kniv
BåtLab'en 