Bordlegning ferdig.

Portørenga-båten er nå ferdig bordlagd og vi har begynt å hogge til band, renger og stevnkne.

Arbeidet med bordlegningen har ikke vært problemfritt.   Ett problem har vært temperaturen i sommer; noen ganger var det opp til 30 grader her inne i BåtLab’en, og da sier det seg selv at det blir problematisk med rå flaskbord av eik.   Risikoen er  stor  at de sprekker i endene der vi har hogget opp skaringer. Dette prøver vi å forhindre ved å, til å begynne med kun smøre endene men ikke resten av bordet.  Tanken med det er å bremse tørkinga i endene, slik at bordet skal tørke jevnt, noe som i teorien skal fungere for å unngå endesprekker.  Dette har  gått noenlunde bra, men vi har sprekker ved et par skaringer som vi etterhvert må tette.                                                                                                                                                                                                                             Et annet, verre, problem er hvordan båten forandrer seg etterhvert som vi bygger.   Siden bordene tørker så  mye raskere enn vi tenkt krymper de mens vi bygger. Dette forandrer  formen på båten; bordene blir smalere og trekker med seg naboen hvilket medfører at legget på nabo-bordet endres.  Hvis tørkingen hadde gått langsommere ville vi vi smurt hele bordlegningen og dermed ytterligere saktnet prosessen, da hadde båten kunnet være ferdig bandet og sjøsatt,  og problemene med krymping aldri oppstått

.

Jeg tror også at vi begynner å skjønne hvorfor skaringsendene på renessansebåter er så tykke. Det har trolig å gjøre med at de ofte er sammenføyet med trenagler, og ikke jernsaum/spiker.  Kilen på innsiden får naglene til å presse i bordenes lengderetning og det er derfor logisk at  endene er vesentlig tykere på disse båtene enn hva vi er vant til fra tradisjonsbåtene  og vikingskipene som har jernsaum i skaringene.   Hvorfor er så  renessansens båter ofte sammenføyet med trenagler?  Jeg tror det har å gjøre  med mulighetene som åpnet seg da sagen/oppgangssagen gjorde materialene billigere, slik at flere kunne få bygd seg en båt. Jernet var sannsynligvis fortsatt dyrt og da var trenagler en billig løsning – noe man kunne sitte hjemme foran bålet og produsere selv.  Altså i prinsippet gratis.

Vi jobber nå videre med bandene og etterhvert tofter og inneresing.  Årer, mast og spri blir laget av kystlags-medlemmer i Kragerø, og seilet blir sydd på dugnad av Arne Emil Christensen mfl her på muséet.

Arbeid med band

Stevnkne i akteren. Bearbeidet med øks, skjøve og kniv

Rigg til Portørenga-båten

Her følger en rapport fra Arne Emil Christensen (nedtegnet i bloggen av Lars)  som er ansvarlig for å rekonstruere riggen:

Med seiltofte ca 1/3 av lengden forfra, er det veldig lite trolig at båten har hatt råseil. Midt på 1600-tallet har vi en mengde Hollandske skutemalerier der det mest er store krigsskip som har interessert malerne, men det er med småbåter her og der. De er spririgget, alltid med veldig langt spri, så storseilet i første omgang ser ut som et gaffelseil. Fokka ser ut som fokker flest, de fyller ut mer eller mindre av trekanten mast-båt-fokkestag. Med de tette forbindelsene det var mellom Norge og Holland er der rimelig å hente inspirasjonen der, og de Hollandske skutebildene er den beste (og bortimot eneste) kilden vi har. Det er sparsomt med lugger-riggete småbåter, den andre tenkelige riggtypen, så valget ble spririgg.

Siden båten ikke har rorbeslag, og fire sett tolleganger, er det rimelig å tro at den først og fremst var en robåt, som også kunne seiles. Da var det naturlig å gjøre riggen så enkel som mulig. En forenkling er å sette fokka uten eget stag, forliket på seilet vil da virke som stag. Duken vi har valgt, er en riktig delikat linduk som er kjøpt fra seilmaker Brodersen. Alternativet ville være hamp, bomullsduk var ikke kommet i bruk. Siden vi har lagt oss på 1600-tallsverktøy, er symaskin utenkelig. Det skal sys legg (fall) rundt begge seil og fordi duken er brei, blir det lagt inn to «blindnater» i begge seil. Det blir, med litt hjørneforsterkninger, mellom 25 og 30 løpemeter håndsøm. Jeg er i gang, og kurser frivillige i bruk av seilhandske og vokset lintråd. Kommer tilbake til ymse detaljer senere.

Arne Emil Christensen, selvoppnemnt leder for seilsømmergruppa

2. bordgang på plass

Så var 2. bordgang naglet fast i båten.  Og som ved 1. bordgang, ikke uten problemer.

Ved snitt 1F, det fremste snittet tatt i bakre kant av  forre rong, som sitter montert rett bak kjøl/stevnskaring, var det en forskjell i legg på hele 7 grader fra styrbord til babord.  Styrbordsiden viste 34 grader, mens det var 41 grader på babord.   For å se hvordan tegningens snitt 1F passet i båten lagde jeg en kopi, som ble klippet ut etter strekene og deretter senket ned på riktig plass. Den passet ikke helt, og spesielt dårlig på styrbord.   Ved hjelp av en liten  digital vinkelmåler kom jeg frem til vinkelen 38 grader på styrbord, altså en forskjell på 4 grader mot tegningen.

Det jeg tror har skjedd er at ronga er blitt tatt ut og satt i noen ganger før 3D-dokumentasjonen ble utført,  og at den ikke har vært har vært ordentlig skrudd fast under oppmålingen.  Derfor tror jeg at 38 grader er mer riktig enn 34 grader siden det passer ronga bedre.  Og sånn ble det.

Prøving av fremre bord på styrbord side

2. bordgang ferdig fastnaglet

Feil !

Hei.

Tilbake igjen på BåtLab’en.   Sist jeg var her og jobbet oppsto det en hel del forvirring fordi 2. bordet, under prøving, stakk så mye høyere på akterstevnen enn det skulle ha gjort.  Det ble til å undersøke hva feilen kunne bunne i; det åpenbare var å sjekke bordbredder, hvorvidt oppmerkingen på stevnen var riktig,  hvorvidt oppskaleringen av reiset var riktig, hvorvidt oppmåling og oppskalering av tegningsunderlaget var riktig,  og så videre.  Da alt dette var gjort, med dobbelt- og trippelsjekk uten at vi skjønte noe som helst, var forvirringen total.  Ettersom  det ikke var mulig å komme videre med håndgripelige tall og mål, prøvde jeg å sammenligne hva jeg faktisk så på modellen og båten.  Jeg la hodet så langt ned i bunnen på modellen som det overhodet var mulig og så på hvordan linjene på bordene traff stevnen, og se der! Der var noe…   Det jeg så var at første bordet i modellen hauset (linjen som overkanten danner faller noe mot stevnen, istedenfor bare å jobbe seg oppad. Blir noen ganger kalt svanehals) noe, mens det i båten ikke gjorde det.   Første spørsmålet  naturlig nok hvorfor.   Det viser at bordbredden tross alt er feil på båten, på målestasjonen i forkant av akterstevnen, heretter kalt 3A,  og årsaken til det er kommunikasjonssvikt mellom meg og arkeologen som har forsynt meg med tegningsunderlaget. Da hun målte opp modellen med FARO-armen, klarte hun ikke å måle helt ned mot kjølen ved 3A fordi  rongen satt i veien.   På tegningen vises det på den måten at strekene  slutter i intet, mens de på de andre målestasjonene fortsetter ned til kjølen og også overkanten på kjølen er tegnet.   Denne distinksjonen var jeg ikke obs på da jeg jobbet med tverrsnittstegningene en og en, og derfor har jeg ikke skjønt at strekene som markerer 1. bord ved 3A ikke går helt ned til kjølen.

Hvorfor fikk så dette til følge at bord to stakk for høyt på akterstevnen?  At bord 1 er for smalt ved målestasjon 3A får naturlig nok samme følge for 2. bordet.   Siden punktet ved 3A er for lavt, mens neste breddemål aktenfor 3A (som vi tar ut direkte fra modellen) er korrekt  får ikke bordet den hausing det skal ha, og det blir ikke mulig å få det til å droppe tilstrekkelig lavt på stevnen til at det treffer de merker det skal.   Hell i uhellet er at bord 1 og 2 i dette området har omtrent samme legg, hvilket vi si at det er nokså problemfritt å legge til det som mangler på 2. bordet,  slik at totalbredden blir riktig ved 2.bordet.   Da denne justering ble gjort fikk vi til å lage en overkant som la seg pent inn mot merkene på stevnen og en hel dag med hardt detektivarbeid var over.

 

Kjølbord montert

Å tilpasse et bord mot T-kjøl synes jeg er noe av det vanskeligere jeg gjør som båtbygger.   Bordet skal tilpasses dels sideveis i overgangen kjøl/stevn, dels oppad mot kjølflia, dels innover mot kjølen og mot stevn, samtidig som det skal vris opp i spiral og bue.  Hvis en kommer skeivt ut; dersom det er for mye glipe på et eller annet sted, er det vanskelig å jobbe seg inn.  Noe av fellinga som må gjøres er på undersiden av kjølflia og dette medfører arbeid i en håpløs arbeidsstilling, i hvert fall når det skal gjøres med øks som vi gjør på denne båten.  Samme jobb med en høvel er nokså enkelt, det er bare å holde høvelen opp ned –  det er ikke engang nødvendig å krøke ryggen.

Likevel, aktre kjølbord på styrbord side er nå montert.  Det mangler fortsatt trenagler midskips, men det er spikret fast mot stevn og bakre enden av kjølen.  Bordet på babordsiden er steamet og får nå sitte til neste gang jeg kommer.

Aktre kjølbord på styrbord er spikret fast.

 

Endene på babords kjølbord (til venstre i bildet) er smurt med linolje for å hindre endesprekk

Skal, skal ikke

 

Jeg er i gang med båten igjen.  Etter bygginga av Vaaghals/Barcode6 sitter jeg igjen med inntrykket at oppvarma eik og det å bygge med skorder ikke passer helt sammen.  Fersk eik blir såpass myk at det er en risiko for at skorden, som presser på et punkt, lager en knekk i overkanten av bordet.   Vi fant  også trekk i Barcode 6 som kunne peke i retning av at den var bygget på spantmaler, og ikke med skorder. 

Siden Portørenga-båten også er bygget i eik, og med materialer ned til en halv tomme,  hadde jeg bestemt meg for å jobbe hardt for å unngå oppvarming (steaming, som er det vi kan få til her).  Men allerede nå, ved første bordet, begynte jeg å lure på om det i det hele tatt lar seg gjøre.   Bakre halsbord er ikke skremmende mye vridet, men det har en ganske kraftig bøy fra akterstevnen og en meter forover.  Etter 5-6 timers jobb med koldt bord, hvor jeg har prøvet mange kombinasjoner av skording og tvinger, har jeg kommet til at kreftene jeg påfører stevnen og skjøten mellom stevn og kjøl, blir såpass kraftige at jeg ikke er villig å ta risikoen med å fortsette jobbe uten oppvarming.  Derfor ligger, bak ryggen min, akkurat nå bordet inne i steamkassen. Det vil bli vridd på nå i kveld, så fortsetter jeg i morgen.   

Nyheter 7/2 2014

Uken har stort sett gått med til diverse oppgraderinger av verkstedet.  Jeg har satt opp rørene til det nye sponavtrekket som skal stå på bakrommet. Også har jeg bygget et plexiglassvegg i enden av verkstedet, til noe som skal bli et monter hvor noen av modellbåtene i muséets samlinger skal plasseres.  I tillegg til det har jeg og et par medarbeidere bakset den nye båndsaga på plass.   Nå venter vi bare på  avtrekksvifta og en transformator for å få anlegget oppe å gå.  Jo, vi bruker båndsag til grovsaging av krokemner. Det hadde blitt for dyrt å hogge alt.

Den nye båndsaga, en Holzmann 700 mm

Bak disse plexiglassene skal det bli utstilling av modellbåter

I dag har jeg startet å jobbe med 1.  bordgang. Det er aktre kjølbord på styrbord, noe som føles rart ettersom jeg alltid pleier å starte på babord.  Denne gang ble det sånn fordi klossene jeg har på gulvet til å legge bordet på mens jeg jobber med det, lå der.   Dette er kun den 3. båten med T-kjøl jeg bygger under mine 20 år som båtbygger. Jeg synes fortsatt det er ganske vrient å få kjølbordet til å passe mot kjølen.  Anleggsflatene på kjølen for kjølbordene,  er hogget mer eller mindre på øyemål, så det blir en hel del å justere for å få alt til å passe.   Spesielt vanskelig synes jeg det er å justere underkanten på kjølfjæra, med øksa, nå når kjølen er satt.  Jeg må ned på kne, krøke ryggen, og hogge sideveis. Aldeles ingen god arbeidsstilling. Alternativet må nok være å gjøre kjølen mer ferdig før den blir satt på plass i beddingen.  Men det er ikke heller lett synes jeg, især i området mot stevnene hvor kjølen vokser fra en rektangulær klosse til å bli en T.   Jeg mistenker at jeg simpelthen ikke har nok erfaring for å få til dette på en god måte.  Det snakkes iblant om håndverkere som har et bilde inne i hodet på det de skal lage.  Jeg kjenner godt igjen beskrivelsen, og følelsen av å ha dette bildet inne i hodet.  Men for å få bildet av en ferdighogget T-kjøl i hodet må jeg nok lage noen til.  Vel, sånn ser det ut akkurat nå bak ryggen min:

Kjølbord styrbord akter

  Nå blir det pause igjen.  Jeg skal jobbe hjemme et par uker, også er det vinterferie.  Men…vi sees håper jeg.  / Lars 

Ord, igjen

Inspirert av diskusjonen som fulgte i kommentarfeltet under forrige innlegg, har jeg gått og tenkt på dette med terminologi.     Det er jo slik at vi jobber med arkeologisk materiale, hvor vi så langt som mulig prøver å gjenskape det bakenforliggende  håndverket og metodene ,  og det ferdige produktet – båten.  Båten blir deretter gjenstand for utprøving på sjøen.  Alt dette så langt økonomien vår strekker til.   Vi går  sirkelen rundt: fra arkeologisk funn til seilende rekonstruksjon.  Nesten.   Det står klart for meg nå at vi mangler fokus på språket,  derfor har jeg  vervet et par karer fra muséets venneforening til å forske på historisk terminologi; ordene som ble brukt i tiden da båten ble bygget og brukt.   Her på muséet har vi tilgang til Norges fineste  samling av maritim litteratur, en mulighet vi ikke må gå glipp av.

Derfor, kjære leser, håper jeg at vi  skal få lære oss mer om historisk maritim terminologi om ikke lenge.

Kommer tilbake/Lars

Nye ord til språknøkkelen

Hei og Godt nytt år!

Denne bloggen lever, og vil leve, litt i rykk og napp, fordi jeg jobber med båten i bolker. Akkurat nå er jeg på annet oppdrag, men i uke 5 vil vi starte med halsbordene/kjølbordene.    En leser av bloggen –  joda vi har lesere 😉 – har tatt kontakt og ønsket forklaring på noen av ordene/begrepene som er brukt  i tidligere innlegg.    Slike forespursler blir selvfølgelig innvilget, og derfor presenterer vi her:

Et reis / reiset:  Også kalt røys, eller resning  som vi sier på svensk.  Det kan vel beskrives som  ryggsøylen i båten,  altså kjølen og stevnene som er satt sammen.

Rei:    En slags linjal, laget av en lengre pinne.  Pinnen kan være av forskjellig tverrsnitt allt ettersom hvor rette eller buede linjer som skal tegnes. Hvis det kun skal tegnes rette linjer, velges en rettholt=stor linjal laget av et bord (tynn planke).   På svensk kalles en rei for turkäpp.  I Sverige kalles det å justere linjene på bordlegningen  for å tura bordet. En båt med pene linjer i bordlegningen turar fint.

Rong (rogn):   Et band/spant som går fra side til side i båten, ofte opp til ripa (øverste bordgangen)  eller litt under. Som regel plassert i skotten (mot enden) i båten – kan da kalles for skottrong.  Er ofte laget av en vinkel mellom rot/stamme, men kan også være mellom to greiner.   Heter renger i plural.

Spririgg:  En form av sneseil; seil som står bakover fra masten.  Spriseilet er ofte mer eller mindre kvadratisk, og blir dermed ikke særlig høyt i forhold til båtens lengde.  Bakre øvre hjørne holdes oppe av en spri, en pinne som står på skrå fra masten.  Spriseil var før i tiden  vanlig på mindre båter, som iblant kunne ha både to og tre master med spriseil.   Til spriseilet kan også brukes fokk, et trekanta seil som henger på et stag som går  fra føren på båten til masten.   Min første seilerfaring, i Optimistjolle, var med spriseil.

Tja, det håper jeg ble mulig å forstå, selv for den mest innbitne landkrabbe.

Beste hilsener/ Lars