Vraket

Da Portørenga ble funnet lå den altså opp ned i sjøen. Det meste av kjølen og halsbordene manglet, men videre oppover er mer og mer bevart. Ripa med inneresing, er bevart – helt komplett. Et band har hull til mastefot og på samme band sitter også en seiltofte,

Inneresing

altså toft hvor det er laget hull for mast. Dette hullet, forresten, er laget ved at det er boret mange hull i periferien, til det har blitt mulig å plukke ut en «propp» slik at det står igjen et hull (Akkurat sånn jeg gjorde det da jeg monterte ny ovn og skulle ta hull på pipa). Etterhvert, da vi skal begynne med riggen, blir det altså meget interessant å se hva vi kan lese ut av disse deler høyt oppe i båten, hvor det kan forventes at det skal være mulig å finne spor etter stående rigg og skjøte etc.

Mange bord har spor av oppgangssag på innsiden, noen få også på utsiden. Et par bord har ingen

Spor etter oppgangssag

verkstøyspor i det hele tatt på overflaten, men disse er også noe forvitret. Materialene er stort sett helt svarte hvilket gjør at det er vanskelig å vurdere hvor i treet bordet er tatt ut, og PEGen (impregneringsvæsken) som båtdelene ligger i gjør dessuten overflaten blank, slik at det blir mye reflekser. Det har likevel vært mulig å slå fast at flere bord er vanlig gjennomskur, mens det kan være at et par som kun har stående ved. Etterhvert skal vi ta ut dendroprøver , og da skal vi også velge noen av de som ser ut til kun å ha stående ved, fordi disse vil innholde flere årringer; noe som gir større mulighet til korrekt datering/geografisk plassering.
Tykkelsen på bordene varierer fra 12 opp til 17 mm. Bordene er sammenføyet med trenagler, med unntak for en og annen spiker – hovedsaklig hvor det sitter band. Trenaglene er av furu med kiler/årette også i furu, eller muligens i gran. Mot stevnene er bordene tynnet i overkant, slik at enden bordene legger seg på linje mot stevnene. Endene er også faset av hvor de ligger an mot stevnene. Da er det ikke nødvendig med hverken spunning eller trappetrinn.

Mange skaringer er hogget med øks uten videre bearbeidning. De er ofte kraftig konkave i lengderetningen. Ved en skaring har jeg funnet spor etter annet verktøy, antakelig etter skjøve, men en eller annen høvel er også mulig. Båtens alder utelukker ikke høvel.

Skaring bearbeidet med skjøve eller høvel

. skaringene

Det som er igjen av kjølen viser at båten har hatt T-kjøl. Et lite felt helt i enden av kjølen, på oversiden, er relativt godt bevart, mens resten er kraftig forvitret. Dette lille område vekker selvfølgelig min nysgjerrighet. Hvorfor er det så velbevart ? Min første tanke er at her har det sittet et eller annet kne mot for- eller akterstevn, men siden ingen hull, hverken etter spiker eller trenagler, foreligger, så faller den teorien. Akterstevnen er godt bevart, men i området hvor den skal sitte mot kjølen mangler noe. Derfor sitter vi igjen med spørsmålet om hvordan kjøl og stevner skal sitte sammen.

Forstevnen, eller i hvert fall det som vi inntil videre betrakter som forstevn (pga retningen på skaringene i bordlegningen), er påskjøtet i overdelen. Den påskjøtede delen viser felling etter noe som vanskelig kan tolkes som annet enn et rorbeslag. En gjenbrukt akterstevn, i så fall. Tja, hvorfor ikke.

Båten har hatt et par små, veldig delikate, stevnknær, i furu. De er selvfølgelig nokså krumme, hvilket gir en liten radius (på innsiden). Vi har sett på andre band, særlig i funnmaterialene fra Barcode, at det gjerne blir hogget med øks i innvendige radiuser, helt til man kommer til et punkt hvor det ikke lenger går å hogge en innvendig radius. Hoggingen går da gjerne ut i en spiss hvor det er som krummest. Slik er det gjort i det aktre stevnkneet, mens det som sitter foran har en nydelig myk radius hele veien. Tipper at det er skåret med kniv, særlig siden kneet er så smekkert

Reklame