Bordlegning ferdig.

Portørenga-båten er nå ferdig bordlagd og vi har begynt å hogge til band, renger og stevnkne.

Arbeidet med bordlegningen har ikke vært problemfritt.   Ett problem har vært temperaturen i sommer; noen ganger var det opp til 30 grader her inne i BåtLab’en, og da sier det seg selv at det blir problematisk med rå flaskbord av eik.   Risikoen er  stor  at de sprekker i endene der vi har hogget opp skaringer. Dette prøver vi å forhindre ved å, til å begynne med kun smøre endene men ikke resten av bordet.  Tanken med det er å bremse tørkinga i endene, slik at bordet skal tørke jevnt, noe som i teorien skal fungere for å unngå endesprekker.  Dette har  gått noenlunde bra, men vi har sprekker ved et par skaringer som vi etterhvert må tette.                                                                                                                                                                                                                             Et annet, verre, problem er hvordan båten forandrer seg etterhvert som vi bygger.   Siden bordene tørker så  mye raskere enn vi tenkt krymper de mens vi bygger. Dette forandrer  formen på båten; bordene blir smalere og trekker med seg naboen hvilket medfører at legget på nabo-bordet endres.  Hvis tørkingen hadde gått langsommere ville vi vi smurt hele bordlegningen og dermed ytterligere saktnet prosessen, da hadde båten kunnet være ferdig bandet og sjøsatt,  og problemene med krymping aldri oppstått

.

Jeg tror også at vi begynner å skjønne hvorfor skaringsendene på renessansebåter er så tykke. Det har trolig å gjøre med at de ofte er sammenføyet med trenagler, og ikke jernsaum/spiker.  Kilen på innsiden får naglene til å presse i bordenes lengderetning og det er derfor logisk at  endene er vesentlig tykere på disse båtene enn hva vi er vant til fra tradisjonsbåtene  og vikingskipene som har jernsaum i skaringene.   Hvorfor er så  renessansens båter ofte sammenføyet med trenagler?  Jeg tror det har å gjøre  med mulighetene som åpnet seg da sagen/oppgangssagen gjorde materialene billigere, slik at flere kunne få bygd seg en båt. Jernet var sannsynligvis fortsatt dyrt og da var trenagler en billig løsning – noe man kunne sitte hjemme foran bålet og produsere selv.  Altså i prinsippet gratis.

Vi jobber nå videre med bandene og etterhvert tofter og inneresing.  Årer, mast og spri blir laget av kystlags-medlemmer i Kragerø, og seilet blir sydd på dugnad av Arne Emil Christensen mfl her på muséet.

Arbeid med band

Stevnkne i akteren. Bearbeidet med øks, skjøve og kniv

Reklame

Rigg til Portørenga-båten

Her følger en rapport fra Arne Emil Christensen (nedtegnet i bloggen av Lars)  som er ansvarlig for å rekonstruere riggen:

Med seiltofte ca 1/3 av lengden forfra, er det veldig lite trolig at båten har hatt råseil. Midt på 1600-tallet har vi en mengde Hollandske skutemalerier der det mest er store krigsskip som har interessert malerne, men det er med småbåter her og der. De er spririgget, alltid med veldig langt spri, så storseilet i første omgang ser ut som et gaffelseil. Fokka ser ut som fokker flest, de fyller ut mer eller mindre av trekanten mast-båt-fokkestag. Med de tette forbindelsene det var mellom Norge og Holland er der rimelig å hente inspirasjonen der, og de Hollandske skutebildene er den beste (og bortimot eneste) kilden vi har. Det er sparsomt med lugger-riggete småbåter, den andre tenkelige riggtypen, så valget ble spririgg.

Siden båten ikke har rorbeslag, og fire sett tolleganger, er det rimelig å tro at den først og fremst var en robåt, som også kunne seiles. Da var det naturlig å gjøre riggen så enkel som mulig. En forenkling er å sette fokka uten eget stag, forliket på seilet vil da virke som stag. Duken vi har valgt, er en riktig delikat linduk som er kjøpt fra seilmaker Brodersen. Alternativet ville være hamp, bomullsduk var ikke kommet i bruk. Siden vi har lagt oss på 1600-tallsverktøy, er symaskin utenkelig. Det skal sys legg (fall) rundt begge seil og fordi duken er brei, blir det lagt inn to «blindnater» i begge seil. Det blir, med litt hjørneforsterkninger, mellom 25 og 30 løpemeter håndsøm. Jeg er i gang, og kurser frivillige i bruk av seilhandske og vokset lintråd. Kommer tilbake til ymse detaljer senere.

Arne Emil Christensen, selvoppnemnt leder for seilsømmergruppa

2. bordgang på plass

Så var 2. bordgang naglet fast i båten.  Og som ved 1. bordgang, ikke uten problemer.

Ved snitt 1F, det fremste snittet tatt i bakre kant av  forre rong, som sitter montert rett bak kjøl/stevnskaring, var det en forskjell i legg på hele 7 grader fra styrbord til babord.  Styrbordsiden viste 34 grader, mens det var 41 grader på babord.   For å se hvordan tegningens snitt 1F passet i båten lagde jeg en kopi, som ble klippet ut etter strekene og deretter senket ned på riktig plass. Den passet ikke helt, og spesielt dårlig på styrbord.   Ved hjelp av en liten  digital vinkelmåler kom jeg frem til vinkelen 38 grader på styrbord, altså en forskjell på 4 grader mot tegningen.

Det jeg tror har skjedd er at ronga er blitt tatt ut og satt i noen ganger før 3D-dokumentasjonen ble utført,  og at den ikke har vært har vært ordentlig skrudd fast under oppmålingen.  Derfor tror jeg at 38 grader er mer riktig enn 34 grader siden det passer ronga bedre.  Og sånn ble det.

Prøving av fremre bord på styrbord side

2. bordgang ferdig fastnaglet

Kjølbord montert

Å tilpasse et bord mot T-kjøl synes jeg er noe av det vanskeligere jeg gjør som båtbygger.   Bordet skal tilpasses dels sideveis i overgangen kjøl/stevn, dels oppad mot kjølflia, dels innover mot kjølen og mot stevn, samtidig som det skal vris opp i spiral og bue.  Hvis en kommer skeivt ut; dersom det er for mye glipe på et eller annet sted, er det vanskelig å jobbe seg inn.  Noe av fellinga som må gjøres er på undersiden av kjølflia og dette medfører arbeid i en håpløs arbeidsstilling, i hvert fall når det skal gjøres med øks som vi gjør på denne båten.  Samme jobb med en høvel er nokså enkelt, det er bare å holde høvelen opp ned –  det er ikke engang nødvendig å krøke ryggen.

Likevel, aktre kjølbord på styrbord side er nå montert.  Det mangler fortsatt trenagler midskips, men det er spikret fast mot stevn og bakre enden av kjølen.  Bordet på babordsiden er steamet og får nå sitte til neste gang jeg kommer.

Aktre kjølbord på styrbord er spikret fast.

 

Endene på babords kjølbord (til venstre i bildet) er smurt med linolje for å hindre endesprekk

Skal, skal ikke

 

Jeg er i gang med båten igjen.  Etter bygginga av Vaaghals/Barcode6 sitter jeg igjen med inntrykket at oppvarma eik og det å bygge med skorder ikke passer helt sammen.  Fersk eik blir såpass myk at det er en risiko for at skorden, som presser på et punkt, lager en knekk i overkanten av bordet.   Vi fant  også trekk i Barcode 6 som kunne peke i retning av at den var bygget på spantmaler, og ikke med skorder. 

Siden Portørenga-båten også er bygget i eik, og med materialer ned til en halv tomme,  hadde jeg bestemt meg for å jobbe hardt for å unngå oppvarming (steaming, som er det vi kan få til her).  Men allerede nå, ved første bordet, begynte jeg å lure på om det i det hele tatt lar seg gjøre.   Bakre halsbord er ikke skremmende mye vridet, men det har en ganske kraftig bøy fra akterstevnen og en meter forover.  Etter 5-6 timers jobb med koldt bord, hvor jeg har prøvet mange kombinasjoner av skording og tvinger, har jeg kommet til at kreftene jeg påfører stevnen og skjøten mellom stevn og kjøl, blir såpass kraftige at jeg ikke er villig å ta risikoen med å fortsette jobbe uten oppvarming.  Derfor ligger, bak ryggen min, akkurat nå bordet inne i steamkassen. Det vil bli vridd på nå i kveld, så fortsetter jeg i morgen.   

Nyheter 7/2 2014

Uken har stort sett gått med til diverse oppgraderinger av verkstedet.  Jeg har satt opp rørene til det nye sponavtrekket som skal stå på bakrommet. Også har jeg bygget et plexiglassvegg i enden av verkstedet, til noe som skal bli et monter hvor noen av modellbåtene i muséets samlinger skal plasseres.  I tillegg til det har jeg og et par medarbeidere bakset den nye båndsaga på plass.   Nå venter vi bare på  avtrekksvifta og en transformator for å få anlegget oppe å gå.  Jo, vi bruker båndsag til grovsaging av krokemner. Det hadde blitt for dyrt å hogge alt.

Den nye båndsaga, en Holzmann 700 mm

Bak disse plexiglassene skal det bli utstilling av modellbåter

I dag har jeg startet å jobbe med 1.  bordgang. Det er aktre kjølbord på styrbord, noe som føles rart ettersom jeg alltid pleier å starte på babord.  Denne gang ble det sånn fordi klossene jeg har på gulvet til å legge bordet på mens jeg jobber med det, lå der.   Dette er kun den 3. båten med T-kjøl jeg bygger under mine 20 år som båtbygger. Jeg synes fortsatt det er ganske vrient å få kjølbordet til å passe mot kjølen.  Anleggsflatene på kjølen for kjølbordene,  er hogget mer eller mindre på øyemål, så det blir en hel del å justere for å få alt til å passe.   Spesielt vanskelig synes jeg det er å justere underkanten på kjølfjæra, med øksa, nå når kjølen er satt.  Jeg må ned på kne, krøke ryggen, og hogge sideveis. Aldeles ingen god arbeidsstilling. Alternativet må nok være å gjøre kjølen mer ferdig før den blir satt på plass i beddingen.  Men det er ikke heller lett synes jeg, især i området mot stevnene hvor kjølen vokser fra en rektangulær klosse til å bli en T.   Jeg mistenker at jeg simpelthen ikke har nok erfaring for å få til dette på en god måte.  Det snakkes iblant om håndverkere som har et bilde inne i hodet på det de skal lage.  Jeg kjenner godt igjen beskrivelsen, og følelsen av å ha dette bildet inne i hodet.  Men for å få bildet av en ferdighogget T-kjøl i hodet må jeg nok lage noen til.  Vel, sånn ser det ut akkurat nå bak ryggen min:

Kjølbord styrbord akter

  Nå blir det pause igjen.  Jeg skal jobbe hjemme et par uker, også er det vinterferie.  Men…vi sees håper jeg.  / Lars 

Reiset oppe !

Da har vi fått opp reiset.  Og det gikk relativt smertefritt, selv om det ble ganske mye måling for å få alt til å stemme med modellen.   Modellen, forresten, er fortsatt ikke oppmålt med FARO-arm, derfor har vi ikke tegninger. Hvilket medførte at vi måtte ta ut de målene vi trengte direkte fra modellen.  Vi har brukt skyvelær, stikkpasser, oppspente snor, målebånd og – selvfølgelig – den uunnværlige tommestokken.

Historien om akterstevnen som ble en forstevn

Som nevnt i forrige innlegg er forstevnen skjøtet litt under ripa.  Det morsomme med dette er at den påskjøtede delen er gjenbruksmateriale fra en annen båt, den slutningen kan vi trekke ut fra tre indisier. Det ene er at den har avtrykk etter et rorbeslag, det handler altså om en bit tre som tidligere har vært akterstevn i en annen båt.  Det andre er profilen på innsiden;  den påskjøtede delen er avsluttet med en ås på innsiden, mens det ellers på stevnene er avrundet. Det tredje er at den er påtagelig tykkere enn resten av stevnen( men selvfælgelig tynnet hvor den sitter sammen med underdelen).Dette kan muligens også indikere at båten stevntoppen kommer fra har vært en del større enn Portørenga.

For- og akterstevn ferdige

Da var for- og akterstevnen ferdige.  Forstevnen er skjøtet, som på originalen, men jeg ble nødt til å flytte skjøten et par tommer ned på stevnen fordi emnet hadde en stygg sprekk helt ute i enden.  Den nedre delen er laget av material som har ligget siden vi bygget Vaaghals, den er følgelig så å si tørr.  Mens den påskjøtede delen er fra de trær vi tok ned i vår,hvilket gjør at den er temmelig rå. Derfor har jeg smurt denne delen med tjære og pakket den i plast, slik at den ikke skal tørke for fort.  Materialer som tørker for fort vil gjerne sprekke.

Ikke bare fordeler med lette emner

 Tunge emner har sine, åpenbare, ulemper.  Nettopp: de er slitsomme å flytte rundt på.  Hva som er negativt med et lett, er ikke like åpenbart.  På bildet ser dere  emnet som etterhvert skal bli undre del av forstevnen, det er ca 130 cm langt og veier rundt 3 kg.  Helt greit å håndtere, til det er tid å hogge på det med en øks på alle kanter. Hvordan holde det i ro?   Et tungt emne ligger der det ligger, det er bare å hogge.  Men for å hogge et lett må det til en ganske stor dose kreativitet. Det hjelper også å ha en myk kropp, ettersom flere av stillingene som trengs for å klemme fast emnet med et kne, et lår, en fot kan bli ganske så innviklet.   Stort sett bruker jeg en bukk, som også vises på bildet, til å legge opp ene enden. Noen ganger kiler jeg fast emnet, men det er oftest nytteløst fordi kilen pleier å løsne relativt raskt.  Oftest prøver jeg å holde det i spenn slik at andre enden, som ikke ligger på bukken, ligger an mot veggen. Emnet blir så presset  mot bukken og veggen med en kroppsdel., ofte leggen eller låret.   Ved andre tilfeller må jeg legge opp den frie enden på en benk og da kan det gå å klemme emnet mellom lårene. Enda et  alternativ er å holde stevnen oppreist og hogge med en hånd, mens andre hånden holder i emnet.   Lurer på om de knotet sånn på 1600-tallet, da båten er bygget..?