Da har vi fått opp reiset. Og det gikk relativt smertefritt, selv om det ble ganske mye måling for å få alt til å stemme med modellen. Modellen, forresten, er fortsatt ikke oppmålt med FARO-arm, derfor har vi ikke tegninger. Hvilket medførte at vi måtte ta ut de målene vi trengte direkte fra modellen. Vi har brukt skyvelær, stikkpasser, oppspente snor, målebånd og – selvfølgelig – den uunnværlige tommestokken.
Som nevnt i forrige innlegg er forstevnen skjøtet litt under ripa. Det morsomme med dette er at den påskjøtede delen er gjenbruksmateriale fra en annen båt, den slutningen kan vi trekke ut fra tre indisier. Det ene er at den har avtrykk etter et rorbeslag, det handler altså om en bit tre som tidligere har vært akterstevn i en annen båt. Det andre er profilen på innsiden; den påskjøtede delen er avsluttet med en ås på innsiden, mens det ellers på stevnene er avrundet. Det tredje er at den er påtagelig tykkere enn resten av stevnen( men selvfælgelig tynnet hvor den sitter sammen med underdelen).Dette kan muligens også indikere at båten stevntoppen kommer fra har vært en del større enn Portørenga.
Da var for- og akterstevnen ferdige. Forstevnen er skjøtet, som på originalen, men jeg ble nødt til å flytte skjøten et par tommer ned på stevnen fordi emnet hadde en stygg sprekk helt ute i enden. Den nedre delen er laget av material som har ligget siden vi bygget Vaaghals, den er følgelig så å si tørr. Mens den påskjøtede delen er fra de trær vi tok ned i vår,hvilket gjør at den er temmelig rå. Derfor har jeg smurt denne delen med tjære og pakket den i plast, slik at den ikke skal tørke for fort. Materialer som tørker for fort vil gjerne sprekke.
Tunge emner har sine, åpenbare, ulemper. Nettopp: de er slitsomme å flytte rundt på. Hva som er negativt med et lett, er ikke like åpenbart. På bildet ser dere emnet som etterhvert skal bli undre del av forstevnen, det er ca 130 cm langt og veier rundt 3 kg. Helt greit å håndtere, til det er tid å hogge på det med en øks på alle kanter. Hvordan holde det i ro? Et tungt emne ligger der det ligger, det er bare å hogge. Men for å hogge et lett må det til en ganske stor dose kreativitet. Det hjelper også å ha en myk kropp, ettersom flere av stillingene som trengs for å klemme fast emnet med et kne, et lår, en fot kan bli ganske så innviklet. Stort sett bruker jeg en bukk, som også vises på bildet, til å legge opp ene enden. Noen ganger kiler jeg fast emnet, men det er oftest nytteløst fordi kilen pleier å løsne relativt raskt. Oftest prøver jeg å holde det i spenn slik at andre enden, som ikke ligger på bukken, ligger an mot veggen. Emnet blir så presset mot bukken og veggen med en kroppsdel., ofte leggen eller låret. Ved andre tilfeller må jeg legge opp den frie enden på en benk og da kan det gå å klemme emnet mellom lårene. Enda et alternativ er å holde stevnen oppreist og hogge med en hånd, mens andre hånden holder i emnet. Lurer på om de knotet sånn på 1600-tallet, da båten er bygget..?
Hei igjen
Da er arbeidet i gang med å bygge Portørenga i full størrelse. I mandags startet jeg med kjølen, som nå er ferdig hoggen. Status nå, er at jeg har grovskåret ut emner med motorsag til for- og akterstevn, som nå er under bearbeiding med øks, uten å høvles etterpå, til riktige dimensjoner. Det kan være litt vrient å rette opp et buet emne, uten å bruke avretter. Jeg har brukt en rei for å trekke en linje langs ene siden, så er andre siden merket opp etter den første, etter at den var ferdig hoggen. Stevnene har ikke spunning. Akterstevnen er i et stykke, mens forstevnen er skjøtet litt under ripa, slik at ripa kun er festet til den påskjøtede delen.
På bildet nedenfor kan dere se den ferdige kjølen ligge innplastet i påvente av neste trinn. Den er grundig innoljet og tjæret for å bremse uttørking.
Neste bilde viser oppmerking av kjølemne før kapping og grovsaging
Arbeid med kijøl
Det er ikke funnet noen hull i vaterbordet som kan fortelle om fester for vant, men tollepinnene kan ha vært brukt også til dette formål. Antakelig har båten hatt spririgg, og da er det ikke trolig at det har hatt noen vant i det hele tatt.
På ripa, rett foran rognen er det funnet hull på begge sider. Disse hullene, Ø12 mm, er noe mindre enn ellers i båten (Ø14 mm). Dette kan ha med skjøte å gjøre, men det er litt rart å ha hull på begge sider til et sprisegel, der det hadde vært nok å ha feste et sted midt i båten. Kan båten tidligere ha hatt råseil ?
Det finnes ingen spor etter rorbeslag på akterstevnen, men vi vet at båten har vært seilt. Det vil antakelig si at en åre er blitt brukt som ror. Kanskje en løkke er lagt over tuppen på akterstevnen eller på en tollepinne – kanskje den tredje på tollegangen på babord akter ?
Båten har vaterbord på begge sider, som går fra rogn til rogn. Det er av eik, 6-7 cm i bredde og i underkant av 5 cm i tykkelse. På vaterbordet er det hull for tollepinner, fire tolleganger på hvar side. Den akterste på babord side har tre pinner og vi kan se slitasje på begge steder der hvor åre kan ha vært brukt. Opprinnelig har det trolig ligget en kloss mellom åra og vaterbord, men den er bare bare bevart på den akterste på babordsiden. Det er slitasje i andre av tollegangene, så det er klart at det også er rodd uten kloss. Vaterbordene er naglet fast i ripa. 
Båten har 5 band, to renger og to stevnknær. Bandene sitter med en avstand på ce 80 cm, en romstørrelse vi finner igjen på båter i store deler av Norge helt opp til 18/1900-tall. Begge rengene, ett stevnkne og bandet foran er velbevart og dokumentert i 3D med Faro-arm og deretter printet i plast. De andre bottenbandene har brudd og forskjellige skader. De er rekonstruert under modellbyggingen og laget i mdf-platemateriale. 
Utslagsgivende for hvordan bandene skulle rekonstrueres ble den meget velbevarte seiltofta, som er med på å definere bredden. Eksakt hvor denne skulle sitte i høydeledd er noe uvisst, men på hver side av bandet fant vi spikerhull et lite stykke fra toppen. Dette kan være for å feste en trekloss som holder ned seiltofta, som ellers ville sitte løs å kunne skli oppover. I seiltofta er det laget et ganske stort hull for masta ved å bore mange små hull i periferien. Et firkanta hull for mastefoten er laget i bandet under seiltofta.
Forstevnen er delvis bevaret. Øvre delen er påskjøtet og har, merkelig nok, felling etter noe som neppe kan tolkes som annet enn et rorbeslag. Det vil si at toppen av forstevnen er laget av en gjenbrukt akterstevn. Undre delen av forstevnen er borte, men takket være at vi greide å plassere kjølen i lengderetningen ved hjelp av et av kjølbordene og at fremre enden av kjølen er bevaret , kan vi ved å ekstrapolere slutte oss til at forstevnen sitter montert foran kjølen. 
Akterstevnen er , bortsett fra et lite brudd i nedre del, bevaret i si helhet. Under monteringen av modellen så vi at nedre delen av akterstevnen, så å si, kræsjet mot underkanten av akterste bandet. Det vil si at dersom stevnen skulle fortsatt ned og ligget akter om kjølen, på samme måte som forstevnen, måtte den reises betraktelig. Vi så på om dette var mulig, men fant at bordenes anlegg mot stevnen ikke tillatte en slik forandring. I underkant av stevnen kunne vi se et liten flate, som eventuellt kunne ha vært plassert oppe på kjølen. Vi studerte andre småbåter fra 1800-tall og kunne se at denne konfigurasjonen – forstevn foran og akterstevn på kjølen – var den rådende måten å gjøre dette på. I bruddet i bunn av akterstevnen er det et avtrykk av noe som muligens kan tolkes som en spiker.Med den løsning vi har kommet frem til vil denne spikeren da ha vært slått i fra kjølen og opp i stevnen. 
BåtLab'en 